Behøver vi antidepressiva?

Bilde: DAG COUCHERON, psykiater

— I min kliniske hverdag er det anslagsvis fem—ti prosent av alle brukere av antidepressiva som virkelig har en depresjon der det er på sin plass å bruke denne medisingruppen, skriver Dag Coucheron.

Min gamle lærer i indreme­disin, professor Helge Laache, sa iblant: «Jeg vet ikke, for jeg har ikke undersøkt det selv». Når Laache ble forelagt et medisinsk problem der hans egen erfaring kolliderte med ulike forskingsrapporter eller utsagn fra farmasøytiske bedrifter, valgte han å stole på sin fornuft og sin kliniske erfaring.

Egen kunnskap og fornuft?

Den samme holdningen er verdifull også i dag. Det finnes utallige rapporter om for eksempel virkningene av antidepressiva som beskriver disse medikamentenes fortreffelighet. Rapportene er såkalt evidensba­sert; de opererer med tusenvis av double-blind-forsøk, de har latt seg reprodusere fra alle verdens kanter de er sannheten. Men når disse sannhetene ikke stemmer med ens egen erfaring — hva da? Skal man som Laache li­kevel stole på egen kunnskap, egen fornuft, eget kliniske skjønn?

Depresjonen

Antallet pasienter som bruker antidepressiva, er svært stort. Dette reiser flere alvorlige spørsmål, som for eksempel dette: Er de fleste som bruker disse medikamentene mot en antatt depresjon, virkelig depri­merte? I min erfaring er svaret ofte et klart nei. En «gammeldags» de­finisjon på en depresjon innebar for eksempel en klar svekkelse av vitale livsfunksjoner: Stemnings-leiet senket, nedsatt appetitt, apati, håpløshetsfølelse, selvbebreidelser, utslukket mimikk, selvmordstanker — for å nevne noen viktige sympto­mer. Det bør tilføyes at det meste i psykiatrien er basert på «synsing», et foraktelig ord som ofte brukes for å nøytralisere motstanderens syn. Med andre ord — en alvorlig tilstand som ofte setter familiene i alarmberedskap og den antatte syke i livsfare.

Demper ubehaget

Men er situasjonen tilnærmet slik for de aller fleste som ofte gjen­nom svært lang tid er trofaste bru­kere av antidepressiva? Ikke i min verden. Der brukes antidepressiva på en annen måte: Pasienten kommer til faselegen, som har satt av ti minutter til en pasient som klager over vantrivsel på jobben, en sur kone eller ektemann, økonomiske vansker, uhøflige barn og en vrang sjef, med andre ord ganske vanlige problemer som ikke kan løses på de tilmålte ti minuttene. Hva gjør så legen, ofte etter anmodning fra pasienten: Jo leseren har gjettet riktig: Han eller hun får en kur med antidepressiva lykkepillen — som ut fra min erfaring aldri gir verken lykke eller glede. Men, medikamentene i denne gruppe psykofarmaka er med på å dempe i hvert fall noe av det ube­hag pasienten opplever. Problemet er at de ikke fjerner bare de triste eller håpløse følelsene — de demper ut ifra min erfaring, de aller fleste følelser. Også angst

Et flatere liv

Et godt eksempel er det som anføres som en bivirkning, nemlig nedsatt libido eller impotens. Slik jeg har opplevde de mange pasi­enter som bruker antidepressiva, er dette ikke en (uønsket) bivirk­ning, det er en virkning, en effekt av medisinbruken. Det ser nemlig ut til at anti­depressiva demper følelser mer generelt enn spesifikt. ikke bare at tungsinnet letter noe — det følelses­messige registeret minsker, blir fla­tet ut, og mennesket opplever eller føler generelt sett mindre. Verde­nen blir fargeløs: Opplevelsene av sorg, smerte og meningsløshet blir nok ofte noe bedre, men gleden i li­vet, opplevelsen av samhold, natur, arbeid og kjærlighet, høvles ned. Hverdagen kan nok bli litt lettere, men livet blir flatere, mer innholds­løst, mindre variert og følelseslivet mindre intenst, gråere og faktisk fattigere.

Verken tid eller interesse

Da må man spørre seg: Har vi bruk for antidepressiva? Svaret et betinget nei. I min kliniske hver­dag er det anslagsvis fem—ti prosent av alle brukere av antidepressiva som virkelig har en depresjon der det er på sin plass å bruke denne medisingruppen. Indikasjonene må være strenge, oppfølgingen tett — og kombinert med inngående sam­taler om den enkelte pasients hele livssituasjon. Hvor mange blir slik behandling til del? Svært få, slik min erfaring er, selv på de fleste distriktspsykiatriske sentre. Som oftest har legen eller psykologen verken tid, interesse el­ler nødvendig kunnskap til virkelig å undersøke hva som plager den en­kelte; som selv kan hende gir legen oppskriften på problemet, nemlig en kur med SSRI-preparater. Av og til opplever både pasi­ent og lege at pasienten, etter en tids bruk av antidepressiva, faktisk blir noe bedre. Dette tilskrives ofte ukritisk medisinene, selv om det Iike godt kan skyldes pasientens egenaktivitet, livsvilje og evne til å finne konstruktive løsninger — ofte ved hjelp fra venner eller familie — på mange av livets vanskeligheter.

Aldri på resept

Slutten på historien om «lyk­kepillen» blir altfor ofte at de eneste som virkelig har glede av denne medisinen, er den farmasøytiske industrien, deres aksjeeiere og noen ganske få pasienter. Det hadde vært interessant å høre andres syn på dette viktige spørsmålet, men jeg er redd dette ikke vil skje. Dertil er de økono­miske hensyn for store, legenes tid for kostbar og politikernes krav til «kostnadseffektivitet» for hellig. Vår tids krav på kjappe, mekaniske løs­ninger på livets problemer setter også en ofte effektiv stopper for å undersøke årsakene til sykdom, sorg, smerte eller vantrivsel.

Det er så lett å skrive en resept. Men livsglede og harmoni fås aldri på verken blå eller hvit resept. Al­dri.

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen

s